Å finne seg selv igjen

Det er rart å tenke på hvordan livet skjer på sin nærmest umerkelige måte mens vi er opptatte med å stå opp, levere unger, gå på jobb, gå på skole, hente unger, lage middag, kjøre hit, kjøre dit, legge unger og legge oss selv. Livet skjer all den tid vi haster gjennom hverdagene i en rytme som er forhåndsinnstilt og satt. Årene går, ungene er glade, hus og hjem er på stell og vi kjenner at noe har vi i alle fall gjort riktig. Vi passer inn i forventningene, og vi passer inn i normen. Og de færreste av oss stiller spørsmål ved om det er slik vi tenkte det skulle bli, slik vi ønsker å leve eller slik vi har det best.

 

Sett i ettertid var det lett å oppdage at jeg en eller annen plass på veien hadde mistet meg selv. Selv om jeg fremdeles var den samme, langt der inne. Og jeg prioriterte nok slik jeg ville gjort også i dag, meningene mine var sikkert i alle fall nesten de samme, hvis jeg i det hele tatt hadde tid til å ha noen, jeg husker ikke, interessene og evnene mine jo ha vært som de var både før og etter. Men jeg var borte. Det er vanskelig å forklare hva som egentlig skjedde. Men et eller annet sted på veien hadde jeg satt meg selv av, bedt meg vente i veikanten mens jeg gjorde unna det som måtte gjøres. Som om det ikke var plass til meg i bilen, eller i livet, som om jeg ikke hadde kapasitet til enda et menneske og derfor trykket på pause. Mens resten av verden gikk på repeat.

 

Og når jeg da, mange år senere, plukket meg selv opp igjen, var jeg fremdeles meg, men ikke en meg ungene kjente. Jeg var den mine foreldre en gang hadde kjent, den mine søsken hadde kjent og den vennene mine ble kjent med for lenge siden. Jeg var den jeg egentlig alltid hadde vært, den jeg hadde latt stå på venterommet mens resten av meg var opptatt med livet, og jeg ventet tålmodig til jeg var klar. Og for å finne tilbake måtte jeg innom i 1992, innom den gang jeg sist var full av drømmer, håp og planer. Den gang livet lå helt åpent og jeg skulle bli enten pianist, fotograf eller keramiker.

Kristine Gjelle Hugaas - Å finne seg selv igjen

“Mamma du er blitt så mye artigere!” – Vilde 2010

 

Om noen andre enn meg mistet meg det vet jeg ikke, men jeg tror det. Jeg tror de som kjente meg før ville merket at jeg ble borte, hvis det hadde vært slik at vi fremdeles var en del av hverandres hverdag. Men jeg er her. Nå, hver dag og for resten av livet. Og om jeg skulle settes av igjen, vet jeg både hvor jeg skal hentes og hvordan jeg kommer meg videre.

 

Tenk, det er helg igjen, dere! Jeg har planer om å gjøre klar bunader, lage verdens beste fiskesuppe, kle meg i fine sommerkjoler, pakke for Praha og være sammen med ungene mine. God helg, kjære dere! Ta vare på øyeblikkene og på hverandre, nyt deilige vårdager og du, plukk deg selv opp om du har satt deg av.

 

Life passes by while we wake up, bring kids, go to work, go to school, make dinner, drive around, put kids to bed, put ourselves to bed. And somewhere along that road I lost myself, as if I threw myself out of the car cause I didn’t have the energy to take care of yet another person. Found myself again years later. Thankful for life, for love, for family and for my beautiful kids.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s